Tempo en mental kamp mot klokken

Tenkte jeg skulle lage et lite innlegg om trening/ritt som var litt seriøst!
Valget mitt falt da på tempo. Dette kan bli et litt kjedelig innlegg for noen…det minnet meg faktisk litt om norsk tentamen fra skolen da vi måtte skrive stil…
Lykke til for de som måtte finne på å lese hele innlegget:)

Tempo er en artig liten disiplin innenfor sykkelsporten der man som regler er alene mot klokken, man kan jo såklart sykle lag tempo men jeg velger å skrive fra mitt ståsted som blir individuel tempo. Det er jeg alene mot vinden, alene på en tom veie, alene mot klokken, kun pusten av meg selv og hvert sekund teller…klokken tikker og går fra deg helt til du er i mål

Jeg er veldig veldig veldig veldig opphengt i tempo, i starten viste jeg ikke helt hvorfor men jeg begynner å kjønne litt mer av det.

Temporitt er noe av det mest smertefulle man kan oppleve på en sykkel spørr du meg, sikkert endel som er enige med meg der.
De fleste som ikke driver med sykling syns nok det er lite action og veldig kjedelig å se på temporitt på tv, ja selv mange aktive syns nok det er relativt kjedelig. Men det er noe med det å være helt alene ute på veien i et ritt eller trening mens man kjenner det svir i beina samtidig som det pågår en mental kamp om å ha det enda mer vondt som fascinerer meg. Jeg skal prøve å ta dere gjennom et temporitt sett fra mitt setet og jeg bruker helgens kretsmesterskap som eksempel. Dette var ikke en av mine beste tempoer men jeg vant!

Jeg er konsentert og nervøs, jeg kjenner pulsen øker når emit klokken teller ned mot start, jeg strammer skoene litt ekstra og tar noen dype pustedrag før jeg starter.
Han som holder meg slipper taket og jeg flyr ned fra rampen og KAMPEN er i gang.

Jeg bruker de første meterne på å få opp fart før du legger deg ned i bøylen for å finne rytmen, jeg tenker fort at jeg ikke må åpne for fort men sammtidig skal det gjøre vondt. Jeg ligger å flyter i over 50km/t da den første lille kneiken kommer, jeg kjenner det svir i lårene men holder trykket for jeg kjenner løypen, jeg kan hente meg inn igjen i det slake partiet etter toppen.

Da jeg kommer over toppen er det vondt å det er lett å slippe opp litt i det lette partiet for å spare seg litt, men da øker man frekvensen for å få høyere fart, slik presser jeg hele tiden meg selv. Hver gang jeg merker farten gå ned må man kjempe mot tankene som sier at det gjør vondt, hver gang må man presse seg selv til å trå videre i samme tempo.

Etter vending ser jeg at jeg er i ferd med å ta igjen 2 stk, dette hjelper utrolig men kan også være en uting hvis man tar de igjen for fort.
Da jeg kommer opp på siden av dem å passerer øker jeg tempo litt for å bli kvitt de, men det gjør vondt. Det går slakt oppover mot mål og det er motvind. Jeg har så mye melkesyret at melkesyren får syre…. beina sender konstant signaler om at du må stoppe og du prøver så godt du kan å få nok luft..kroppen vil ikke mer og det gir den klare signaler til hjernen om konstant… Jeg finner motivasjon til å trå videre men igjen dukker smerten opp og igjen må jeg finne motivasjon til å trå videre..jeg nærmer meg mål og øker takten, ser ned på garmin 500..nær max puls men farten øker ikke, graver enda dypere og endelig øker farten, tenker konsant på målstreken for der tar smerten slutt..

Det er da jeg vet hvorfor jeg liker tempo så godt: Den følelsen man får når man fyker over målstreken med melkesyre overalt og kan tenke: Fy faen det var vondt, men det gikk fort. Jeg klarte og presse meg selv max i dag også.

Jeg har klart det alene uten hjelp fra noen, jeg har vunnet over meg selv, vinden og veien. Hvis det har gått dårlig kan man bare skylde seg selv. Den mestringsfølelsen er så utrolig god at jeg er villig til å stille meg på start streken igjen og igjen for å kjenne melkesyren fylle lårene med smerte mens jeg desperat prøver å få nok luft og gang på gang klare å trå videre når kroppen sier stopp…

Tempo er vondt, vondt og atter vondt men det går fort og er utrolig gøy. Her er et bilde av kretsmester medaljen og feiring og et av meg fra tempo NM i sommer der den mentale kampen varte i over 1 time:

Gull medalje, Espresso og kake

Meg under NM tempoen på sotra
Fotograf: Egil Mathisen

Reklamer
Categories: Uncategorized | Legg igjen en kommentar

Innleggsnavigasjon

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

Blogg på WordPress.com.

%d bloggere like this: